Lyrics
Our songs
Listed below are the lyrics in original form. The lyrics are also translated to English and German thanks to Anne Schlosser and John Áki Egholm with guidance from Pól Arni Holm.
Hetjuslóð (2019)
- KIRSTEN PIILS KILDE
I gammel længst forsvundne tid
Der var en dejlig pige
Hun var så god hun var så blid
Hun var så from tillage
Et krucificks I hytten stod
For det hun altid knælte
Når månen med sit hjerteblod
På krucifikset dvælte
Engang hun gik I tætte skov
Og fæstede sit øje
Imens hun sang sin frelsers lov
På stjernen i det høje
Da for hun vild på spæde fot
Og tørsten hended plaged
Til sidst hun blev så huv i mod
Hun græd og sig beklaged
Ak Gud hvorledes kommer jeg
I aften til min hytte
Jeg rent forfejled har min vej
Jeg kann ei foden flytte
Jeg er så tørstig og her er
Ej allermindste dråbe
Kun vilde dyr og spøgelser
Ak Gud hvad kann jeg håbe
Men se hver den som tror på Gud
Den hjælper han i nøden
Hvor tåren faldt et væld sprang ud
Og lo i aftenrøden
Da drak hun af det klare vand
Og fulgte bølgen rolig
Den ledte med sin blomsterrand
Til Kirstens lille bolig
Skt Kirsten hviler sødt i blund
I gravens arme milde
Dog kommer hun hver midnat stund
Og stirrar på sin kilde
Som hendes øjne den er blå
Som hendes blik den blinker
Kom i som går der ovenpå
Se leden Kirsten vinker.
2. HEVNDIN
Søkjandi, snikjandi, siglandi inn
úr tokuni kom tað hóttandi lið.
Brennandi, lemjandi, sorlandi alt
á vegnum tað ei bleiv givið grið.
Rænt og stolið alt mær kært,
og ikki tú fært teg frá hesum vart.
Tá deyðans boðberi vitjar meg,
hann herjar um lond og kvalir teg…
Hevndin vil hava títt høvur,
Eirast skal eingin meir.
Verndin tín veika skal vikna… nú.
Stimandi, søkjandi, siglandi norð
at finna tað útlagnu stolnu hjá mær.
Herjandi, hevnandi, hóttandi orð
griðin og friðin hann ognast ei tær.
Oyða og brenna við bálið vil eg,
sum tú tá seinast vitjaði meg.
Hevndin skal raka tín sára rygg,
beinbrótin meiðslaður ligg har og hygg…
Hevndin vil hava títt høvur,
Eirast skal eingin meir.
Verndin tín veika skal vikna… nú.
3. JALLGRÍMS KVÆÐI
Eina veit eg rímuna,
Íð? gjørd við nýtum orðum,
Jallgrímur og Havgrímur
ráddu fyri í forðum.
Latum dans og dynja, dreingir,
Og nú stoltsliga stígið í ring,
stendur hon væl frúva.
Jallgrímur og Havgrímur,
ráddu for fyri búnum brandi,
hann var seg á Upplondum,men og hin á Bjarmalandi.
Løgdu sær so ráðni við,
sum fornir gjørdu í forðum,
„Tað skal ikki kongur stýra
her um Heljar norður.“
Har kom niður á Bjarmalondum
fimmti riddarar reystir,
tá svaraði Havgrímur:
“Hvat eru tað for fyri gestir?”
Svaraði ein av sveinunum,
hann smílist undir lín:
“Haraldur kongur av Noregi
hann sendi meg til tín.
Haraldur hevur oss higar sent,
ikki við so blíðum,
antin skalt tú landið skatta
ella ímóti stríða.”
Havgrímur so til orða tekur,
mælir av tungu inna:
“Her hevur eingin skattur gingið
alt tað, ið frægir minnast.
Eg eri alin á Bjarmalondum,
giti ei landið skattað,
ikki skal hann Haraldur kongur
fregna tað og frætta!”
Bóru burt hans borðbúnað,
gjørt var av silvuri reina,
„Takið nú tann høvdinga,
og berið út á teinar!“
Løgdu hendur á Havgrím unga,
ætlaðu út at bera,
hann vá upp sín bitra brand,
væl kundi brynjur skera.
4. SIGMUNDS DEYÐI
Mítt lop fór út í havið, tann myrka nátt,
fremmandir gestir komu á mína gátt.
Smildrað mín hurð
Sorlað mítt heim.
Úr náttini hoyrast nú røddir:
Hvar er hann, ið háðar meg?
Hoyr tú frændi, eitt skalt tú vita,
lagnan skal raka teg!
Svimjið nú seggir og vinir, leið okkar long.
Vit veiddir verða sum vargar á bølniðu nátt.
Missa vit lív,
vinna vit fram.
Úr náttini hoyrast nú røddir:
Hvar er hann, ið háðar meg?
Hoyr tú frændi, eitt skalt tú vita,
lagnan skal raka teg!
5. FEIGDARFERÐ
Hoyr tú meg í dag,
set teg her hoyr mitt lag.
Veingaði vinur mín,
vilt tú vita, hvat eg kvað
Ferðin mín heim,
fjaldur ótti fremmand strond.
Flúgv tú flogið títt
til fjallalandið mítt.
Alt sum eg gav,
av hjarta til tín.
Bløðir í ævir
Kærleiki mín.
Fríð er tín leið
Frá havsins vidd til hagateig
Lat tey ei skerja teg
Vongin tín mín sum meg.
Vildi eg hjálpa har,
fjarskotið land mítt tað var.
Fjalta tokuland,
í kyrrini við sand.
Alt sum eg gav,
av hjarta til tín.
Bløðir í ævir
Kærleiki mín.
Beri eg boð í bý,
bjart brendi login mín.
Tel tú mina søk
um harðrend fastatøk.
Síggi eg land
og figginda lagnufør-
Ravnagorr hoyrast
Hátt um Beinisvørð-
Alt sum eg gav,
av hjarta til tín.
Bløðir í ævir
Kærleiki mín.
6. GRIMMER GÅR PÅ GULVET
Grimmer går på gulvet
Han kunne vel lege med sværd
I give mig Jomfru Ingeborg
Udi vorherres færd
Nu seljer han,
Grimmer af landet
Mig tykkes du est så liden
Du kann dig ikke omhugge
Hvor du kommer blandt kæmper
De driver dig all til rygge?
Ikke er jeg så liden
Jeg kann mig jo vel værge
Når jeg slagis med kæmper
Mit sværd kann je vel røre
Grimmer tager ad døren du
Alt både med harm og sorg
Hvad svar fik du af fader min
Sagde jomfru Ingeborg
Det var liden grimmer
Han stirer sin snekke til land
Det var store Kamperen
Han rækker hanndem hvide hånd
Vi gå os på Vimminghøj
Og der skal striden stande
En af os skal livet lade
Førend vi af kredsen gange
Det første hug som Kamperen gav
Han var så gram i ord
Han hug til liden Grimmer
Så han faldt ned til jord
Op stod liten Grimmer
Han dvælede ikke ret længe
Du skal stande mig et igen
Før solen går til senge
Det andet hug kom Grimmer til
Han hug med højre hænde
Han hug im Kamperens forgyldte hjelm
Så odden I hjertet vende
Det mælte Kamperen samme stund
Da han faldt død til jord
Give det Gud fader i himmerig
De vidste min broder Rådengård
Nu ligger store Kamperen
Og blodet rinder hannem til døde
Igen lever liden Grimmer
Tager bort hans guld det røde
Tak have liden Grimmer
Så vel holdt han sin ære
Månedsdagen der efter kom
Lod han sit bryllup gøre.
7. NAGLFAR
Lívstráður kvettist
ferð kom at enda.
Steypur mín drukkin í botn.
Hjartaband brostið,
kvæðið er kvøðið,
takið nú árarnar inn.
Ljós mítt í lyktu brent, lív levnað ent.
Leit ei meir, tað boð er sent, deytt Likam brent.
Naglatilfar.
Skøltin mín leggja,
niður at sova.
Gloym ei, negl mínar sker.
Veit ei, tí farið
Viðin og borðið,
minnist til søguna her.
Ljós mítt í lyktu brent, lív levnað ent.
Leit ei meir, tað boð er sent, deytt Likam brent.
Naglatilfar.
8. SÍÐSTA LØTAN
Kalt og oyði, síðsta roynd,
áðrenn likam søkkur í hav.
Stóð tú fast á fedra grund,
nú tímin tin koma skal.
Veiddi vind, jagstra lot,
elti tú tínar sakir og dreymar.
Myrk og grá er oyðin strond,
nú lagnan setti síni segl.
Vilt tú vita, vinur mín,
hvussu síðsti tímin gekk?
Døkt og kámt er andlit títt,
nú lagnutími stundar til.
Fast undir fótum er ei meir,
og ljósið sløkkjast vil.
Veiddi vind, jagstra lot,
elti tú tínar sakir og dreymar.
9. HEIÐIN
Gangið gjøgnum myrkar gjáir,
vendi bak til vondu verð.
Einagongd í einsemi,
sólin skuggar sendi mær.
Vel tú leið á víddir vakra
vel tað slóð, ið hugar tær.
Fótin set tú fram so frían,
anda tungt og hjarta slær.
Lýð tú á teir fedrar fornu,
ið gingu á tí somu leið.
Hoyr í homrum røddir teska,
Fylgja tær um vídd og teig.
Yvir høvur tað gorrið letur,
ravnar flúgva á skýum hátt.
Boð teir senda og alt teir síggja
Frættist skjótt við faðirs gátt.
Lýð tú á teir fedrar fornu,
ið gingu á tí somu leið.
Hoyr í homrum røddir teska,
Fylgja tær um vídd og teig.